Beslutningsvegring, vårt største problem!

 

Til daglig opplever vi heftige debatter om integrering, minoriteter, det flerkulturelle samfunnet og religion. Spesielt på sosiale medier. De fleste av disse debattene fører ikke frem til noe, annet enn å skape enda mer frykt, frustrasjon og sinne. De aller fleste av disse debattene handler ikke om noe som skjer i vårt eget samfunn. Hendelser andre steder i verden trigger lange, tunge debatter som skaper mye diskusjon og krangel her hos oss. Så kan man lure på; Hvorfor?

Norge er et godt land å bo i, og samfunnet vårt fungerer godt. Landet stiller i særklasse sammenlignet med andre europeiske land når det gjelder minoriteter og integrering. Norge ligger faktisk på toppen av det europeiske og FNs barometer for integrering, tross stadige dommedagsprofetier i kommentarfeltene. Fagorganene som vurderer dette er meget imponert over vår integreringssystem. Med andre ord, folk som ikke bor i Norge ser verdien av arbeidet som er gjort på dette feltet i lang tid, i motsetning til mange som bor her i landet.

Det at vi har lykkes så godt kan begrunnes med tre ting. For det første, integreringspolitikken. Tross sine mangler og utfordringer, har integreringspolitikken vært bra i Norge. For det andre, befolkningen i Norge. Tross ryktet om all mulig særhet, har «folk flest» veldig høyt grad av forståelse. De ønsker å legge til rette for minoritetene, og gi dem mulighet til å være med og utvikle det nye samfunnet de kommer seg til. Den tredje faktoren er minoritetenes egne ønsker og vilje til å bli inkludert og evnen til å benytte seg av muligheter de får. Gjennom dette får stadig flere av disse en økende tilhørighetsfølelse til sitt nye land. Selvfølgelig finnes individer og grupper som faller ut, både blant majoriteten og de ulike minoritetene, men det er ikke systematisk.

READ  Flagget må speile samfunnet

I motsetning til mange andre europeiske land har vi ingen parallellsamfunn i Norge. Vi har egentlig ikke gjort så mye for å hindre at slike dannes, det er heller det at behovet for slike ikke har vært til stede. Minoritetene har fått mulighet til deltagelse i næringsliv, politikk og samfunnsliv for øvrig, og har benyttet seg av det. Summen av dette fører til at det egentlig ikke skjer så mye «spennende» i Norge som kan gi grunnlag for debatter. Da ser vi at de som ønsker konflikt må importere krangler fra andre steder i verden for å dra opp de samme debattene i Norge.

Imidlertid har vi også i Norge mange utfordringer og problemer som krever oppmerksomhet og hvor vi trenger gode og treffende tiltak. Det har vært rettet sterk kritikk mot Sverige, og landet brukes som skrekkeksempel på hvor galt ting kan gå. De svenske problemene, gikk ut på at innvandrings og integreringspolitikken ikke har vært gjenstand for nok debatt. Man kan være enig eller uenig i situasjonsanalysen, men ikke å ta tak i utfordringene er et problem. På den annen side kan man slå fast at det å overdebattere et tema som dukker opp igjen og igjen over lang tid medfører en del andre uheldige konsekvenser. Slike «evige debatter» er med på å polarisere samfunnet. Da får man aldri satt sluttstrek på debatten.

Utfordringen går da ut til rikspolitikere og staten som bør under lupen på om de faktisk bidrar i disse debattene. Hvilken rolle spiller de ved å velge å delta, eller ikke? Hvilken rolle burde de ha? Tross alt, I de fleste sakene vi diskuterer og debatterer er det bare staten og stortinget som kan sette sluttstrek. Sluttstrek betyr ikke at vi ikke skal diskutere saken igjen, men at diskusjonen får en ramme og et spesifisert innhold.

READ  Bryt stillheten!

Verdensbildet endrer seg til stadighet. Konflikter, katastrofer og lignende som skjer i helt andre deler av verden påvirker oss direkte og indirekte. Flyktningsstrømmen som vi har opplevd de siste årene er et godt eksempel. Dette endrer sammensetningen av vårt samfunn. Dette skaper nye muligheter og nye utfordringer. Integreringspolitikken og alle aspekter av politikk som gjelder samfunnet krever dynamisk tilnærming. Med andre ord, vi trenger politikere og ledere som deltar i debatten og hører alle aspekter av en sak og som tør å ta beslutninger. Uansett om beslutningen er «for» eller «mot», så er nesten det viktigste at det tas et klart standpunkt, og vi får satt sluttstrek eller punktum. For denne typen saker opptar mange rundt frokost- og lunsjbordet, og når vi ikke får noe sluttstrek så skaper det polarisering og ødelegger samholdet i samfunnet.

For å gjenta det igjen avslutningsvis, Norge er et godt samfunn, og mye fungerer bra. Det er imidlertid grunn til å være på vakt. Vi trenger dynamiske politikere som ikke feier problemer under teppet, lukker øynene og håper problemene forsvinner av seg selv. Det tar lang tid å bygge opp et godt samfunn, det tar dessverre svært kort tid å rive ned.

 

Facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedinmail

Be the first to comment on "Beslutningsvegring, vårt største problem!"

Leave a comment

Your email address will not be published.


*